Sanquianga National Natural Park, Nasjonalpark i Mosquera, Colombia

Sanquianga nasjonalpark dekker 80 000 hektar flat delta- og estuarienterreng i Nariño, mellom 0 og 20 meter over havet. Øyene dannes av armer av elvene La Tola og Amarales som munner ut i Amaralesbukta, og mangrovens trekrone når 40 til 50 meter. Parken rommer rundt 20 % av Colombias stillehavsmangrover, med sandstrender, sumpskog og oversvømmelsesskog.

Sanquianga ble erklært som nasjonalpark i 1977 og dekker omtrent 80 000 hektar mellom 0 og 20 meter over havet i Nariño. Området har vært bebodd siden 1851, da etterkommere av slaveførte afrikanere fra Guinea og Nigeria, hentet hit for alluvialgullet i Telembí, slo seg ned ved Stillehavskysten. I 1999 startet en medvirkningsprosess som i 2003 førte til Conversatorio de Acción Ciudadana i Tumaco om forvaltningen av piangua.

Parkens område er bebodd av svarte samfunn fra Colombias stillehavskyst, fordelt på 49 veredas der virksomhetene er fiske, innsamling av piangua og selvbergingsjordbruk. En medborgerdeltakelsesprosess som startet i 1999 førte til Conversatorio de Acción Ciudadana i Tumaco i desember 2003, der samfunn og myndigheter ble enige om bedre forvaltning av piangua (Anadara tuberculosa); prosessen fikk Colombias nasjonale våtmarkspris.

Adkomsten skjer med motorbåt: fra Guapi tar turen til landsbyen Mulatos, der parkens driftsbase ligger, omtrent halvannen time; fra Mosquera går båt til Mulatos med bytte underveis. Landveien: Bogotá–Cali–Buenaventura, deretter båt til Guapi eller El Charco (6 timer), eller Cali–Tumaco (12 timer) og så båt. Terrenget er flatt, 0–20 moh., varmt og fuktig, rundt 27 °C.

Parken inneholder mer enn halvparten av Nariño-regionens mangrover og huser hundrevis av fiskearter i sine farvann. Disse mangroveskogene fungerer også som avgjørende hekke- og oppvekstområder for marint liv som strekker seg langt utenfor parkens grenser.