Mount Hiko, Hellig fjell i Kyushu, Japan.

Fjellet Hiko er en 1 199 meter høy topp mellom Fukuoka og Oita prefekturer, omgitt av tette skoger med eldgamle sedertrær. En hovedsti forbinder de nedre helligdomsområdene med toppen og passerer steintrapper og flere religiøse bygninger langs ruten.

Hiko forekommer i skrifter fra 1213, da Hikosan Ruki listet 49 grotter brukt av asketer, og igjen i Chinzei Hikosan Engi fra 1572. I oktober 1581 angrep Ōtomo Sōrins styrker fjellet og brant mange klosterbygninger i en kamp som varte over en måned. Shugendō forfalt i Edoperioden og ble forbudt av Meiji-regjeringen i 1870; fjellet ble utpekt til nasjonalt historisk sted i 2017.

Fjellets navn ble skrevet 彦山 fram til 1729, da tegnet 英 ble lagt til etter ordre fra den avgåtte keiseren Reigen. Shugendō ble forbudt av Meiji-regjeringen i 1870, og mange kapeller og templer på skråningene ble igjen skog og rismarker. Ved foten av fjellet står klippene Otoko-iwa og Onna-iwa mot hverandre på hver sin side av dalen, bundet sammen av et enormt shimenawa-tau, og hver november holdes Otoko-iwa-festivalen der.

En 849 m lang skråbane går langs adkomstveien fra bronse-torii ved stiens start, via Hikosan blomsterpark, til Hōhei-den på rundt 720 m og tar omtrent 15 minutter. Ovenfor fortsetter stigningen til toppen til fots. Bronse-, stein- og tretorii markerer de påfølgende hellige sonene.

Teksten Hikosan Ruki fra 1213 lister opp 49 grotter som asketer brukte på fjellet, blant dem Fudō-, Monju- og Tamayagrotten; Tamayagrotten, også kalt Hannyagrotten, regnes som den viktigste. I 2015 fant en lidarmåling utført av Soeda kommune mulige yamabushi-bosetninger, som tyder på opptil 800 bygninger med rundt 3 000 innbyggere i fjellets storhetstid.