Manju-ji, Rinzai-undertempel i Higashiyama-ku, Japan

Manju-ji er et Rinzai-undertempel til Tofuku-ji i Higashiyama-ku i Kyoto, skilt fra hovedområdet da sporveislinjer ble lagt gjennom det i 1935. Gjestesalen (hojo), et kulturminne utpekt av Kyoto-prefekturet, fungerer som hovedhall. Ved inngangen står et klokketårn fra Muromachi-perioden, et viktig kulturminne opprinnelig bygget for Sansho-ji, med en bronseklokke i overetasjen over gjennomgangen.

Manju-ji begynte som Rokujo Mido, en hall keiser Shirakawa lot bygge i Rokujo-palasset for å be for datteren, prinsesse Taishi (Yuhomon-in), som døde i 1096, 21 år gammel; hennes død førte også til at han avla buddhistiske løfter. I 1257-1259 knyttet Jichikaku og hans disippel Hozan Tanzo templet til Enni ved Tofuku-ji: det ble et Rinzai-tempel med navnet Manju-ji, innviet i 1261. Etter brannen i 1273 flyttet det i 1330 til grunn gitt av Somon-in, datter av den avgåtte keiseren Go-Uda.

Templet bevarer et silkeportrett av den kinesiske munken Nanpo Shomyo (1235–1308), som ble utnevnt til abbed i 1305, og en samling esoteriske malerier som ble brukt til å undervise om Buddhas liv. Den 281,8 cm høye trestatueen av Amida, deponert ved Kyotos nasjonalmuseum i Meiji-tiden, står nå i Tofuku-jis Komyo-hall, ikke i Manju-ji.

Manju-ji ligger omtrent tre minutters gange fra Tofukuji stasjon på Keihans hovedlinje og JR Nara-linjen. Templet er stengt for publikum, så verken området eller mottakshallen kan betres. Klokketårnporten ved inngangen er et viktig kulturminne og er synlig utenfra.

Mellom 1257 og 1259 endret templet sin religiøse retning fra Tendai Pure Land-sekten til Rinzai Zen under påvirkning av Enni. Denne transformasjonen markerte et vendepunkt i hvordan templet praktiserte buddhisme.