San Biagio, Nyklassisk kirke i Ravenna, Italia.

San Biagio er en mursteinkirke utenfor Ravennas murer, i tidligere Borgo Adriano. Den ufullstendige fasaden har en enkel rektangulær portal og et nyromansk rosevindu lagt til etter andre verdenskrig; i høyre hjørne står et lite kvadratisk klokketårn. Inne fører et enkelt skip med kassettak i tre til et tverrskip med to tonnehvelvede kapeller.

En kirke viet til sankt Blasius fantes allerede i 1120 i Torrazze, sør for dagens sted. Erkebiskop Cristoforo Boncompagni lot den rive i 1571 og bygge opp igjen i sentrum av Borgo Adriano; i 1591 ble den sognekirke, og i 1604 ble den innviet. Stengt som forfallen 24. mars 1835 og deretter revet, ble den gjenreist fra 1. august 1838 på 1600-tallsfundamentene, finansiert av grev Gabriele Rasponi og andre embetsmenn som feiret at erkebiskop Chiarissimo Falconieri Mellini ble kardinal samme år. Den ble innviet 27. september 1840 og var da uten dekor.

Dyrkingen av Beata Vergine del Soccorso er dokumentert her fra 1600, da Pia Unione di devoti ble grunnlagt; den polykrome statuen i høyre tverrskip er en etterlaging av et original fra 1800-tallet. I venstre tverrskip finnes et utskåret trekrusifiks som i september 1692 ble funnet av en fisker på stranden og brakt hit etter at hans beretning var bekreftet.

Kirken ligger utenfor Ravennas bymurer i Borgo Adriano, nær porten med samme navn. Fasaden vender mot gaten, med det lille firkantede klokketårnet på høyre hjørne; inngangen er den enkle rektangulære portalen under det nyromanske rosevinduet. Interiøret er ett skip med trekassettak, opplyst av to store biforaer i venstre vegg.

Fasaden er ubehandlet synlig tegl, uten dekor. Et rundt nyromansk rosettvindu erstattet den opprinnelige lunetten under etterkrigsrestaureringen, etter at en bombe skadet klokketårnet og ødela uret. I venstre tverrskip oppbevares et skåret trekrusifiks: en fisker fra borgo fant det på stranden i september 1692.