Dolmen di Albarosa, Megalittisk monument i Bisceglie, Italia

Dolmen di Albarosa er et forhistorisk gravkammer med en korridor av kalksteinsblokker som strekker seg flere meter. Tverrsteiner deler det indre inn i separate seksjoner, og hele strukturen når omtrent to meter i høyden.

Megalitten ble oppdaget i 1909 av arkeologen Francesco Samarelli, samtidig med undersøkelsene av de nærliggende dolmenene della Chianca og Frisari. Gervasios utgravninger fant keramikkfragmenter, en kanne av grovt gods, hytteleire og steinredskaper fra en eldre neolittisk bosetning. Mellom 1961 og 1965 daterte Francesco Biancofiore haugen til slutten av mellombronscalderen og begynnelsen av yngre bronsealder, 1300-1200-tallet f.Kr., og fastslo at graven var blitt plyndret. Francesca Radina ved Apulias arkeologiske myndighet ledet i 1987 reparasjonen av gangen.

Navnet Albarosa kommer fra gården og platået med samme navn ved Lama di Santa Croce, jord som tilhørte familien Berarducci. Graven ble funnet i en stor steinrøys kalt specchione di Albarosa, opprinnelig omkring 19 m lang, 16 m bred og 5 m høy, senere redusert ved at stein ble hentet til nærliggende trulli. Gervasios utgravninger ga keramikkfragmenter, en kanne av grov leire, hyttepuss og steinredskaper fra en eldre neolittisk bosetning.

Stedet ligger på en kunstig jordhaug i landlig terreng som nås via landeveier. Det er best å besøke i de kjøligere timene av dagen, siden området er åpent og byr på lite skygge.

Da graven ble oppdaget i 1909, lå den inne i en steinrøys kalt specchione di Albarosa, den gang omkring 19 m lang, 16 m bred og 5 m høy; senere ble stein hentet ut til trulli i nærheten, så den elliptiske planen er mindre i dag.