San Rocco, Barokkirke i Parma, Italia

San Rocco er en barokkirke i strada dell'Università 8A i Parma, påbegynt i 1528 som et pestløfte og gjenoppført mellom 1737 og 1750 under Edelberto dalla Nave. Den har sentralplan, uvanlig for en jesuittkirke, etter en tegning tillagt Tommaso Blandino; i 1754 kom et over 50 meter høyt klokketårn ved siden av. Inne har kapellene altere og malerier, blant annet Francesco Scaramuzzas Den hellige Rochus helbreder pestsyke på høyalteret.

Kirken oppsto i 1528 som et svar på en pestepidemi før jesuittene tok kontroll i 1564. En fullstendig gjenoppbygging mellom 1737 og 1750 ga bygningen sitt nåværende barokke utseende.

Grunnleggelsen i 1528 var et borgerløfte under en pestepidemi, som forklarer innvielsen til Sankt Rochus. På høyalteret står Francesco Scaramuzzas Sankt Rochus helbreder pestrammede, plassert der i 1831. I kapellet til venstre for høyalteret finnes gravmonumentet over grevinne Giacinta Sanvitale, utført av Domenico Guidi etter en tegning av Alessandro Algardi.

San Rocco ligger i strada dell'Università 8A, et kort steg fra universitetsbygningene der undervisningen startet ved kirken i 1599. Inngangen vender mot gaten i Parmas historiske sentrum og nås lettere til fots enn med bil. Kirken er fortsatt en vigslet katolsk kirke i bispedømmet Parma, så besøk avhenger av gudstjenestene.

Kirken rommer et pipeorgel fra 1754 bygget av Bernardo Poncini og Antonio Negri-Poncini, plassert over et forgylt korgalleri. Dette instrumentet er et bemerkelsesverdig eksempel på italiensk orgelhåndverk fra 1700-tallet.