Mánfai Cave, grotte i Mánfa, Ungarn

Mánfai-grotten åpner seg i grå anisisk kalkstein fra midtre trias, med dolomitt- og dolomittiske kalksteinslag synlige enkelte steder. Den største inngangen er Mecseks største grotteinngang; den fører til en inaktiv gang på omtrent 30 meter, atskilt av en mur fra delen som er forbundet med vannverkets tunnel. Små sifoner ble dannet på grunn av de tektoniske forholdene og den vanskelig oppløselige dolomitten.

Grotten ble først dokumentert i 1844 av Miksa Hölbling og fungerte senere som vannreservoar for den nærliggende byen Komló. Den har blitt studert av forskere siden 1922, da systematisk undersøkelse av det underjordiske systemet begynte.

Navnet Mánfai-kőlyuk ble første gang skrevet i 1931; eldre tekster kalte den Kőlyuk, Gyula-barlang eller Zichy Gyula-barlang. Bekken i grotten forsynte en gang Komlós vannforsyning, og den regulerte gangen for vannverket har mistet sin naturlige tilstand. Gyula-forrás der inne var bekkens opprinnelige utløp.

Besøk krever tillatelse fra Duna-Dráva nasjonalparks direktorat, og delen som vannverket bruker krever også operatørens samtykke. Høyst to grupper per dag med inntil 20 personer hver slipper inn, med grunnleggende grotteutstyr. Under flaggermusenes vinterhvile er tilgangen begrenset.

Gebhardt Antal registrerte 159 dyrearter i grotten: fem grotteboende, 16 grottegjester, 31 grotteelskende og 107 grottebesøkende. Blant de grotteboende finnes sneglen Lartetia Gebhardti, den blinde tanglusen Stenasellus hungaricus robustus, den blinde amfipoden Niphargus Molnári og to flatormer først beskrevet herfra, Dendrocoelides pannonicus og Pilycelis Tóthi.