Longford Railway Bridge, Jernbanebro i Longford, Tasmania, Australia.

Longford jernbanebro er en fagverksbro i smijern over South Esk River, bygget i 1870 for linjen Launceston–Deloraine. De to kontinuerlige spennene måler 200 fot (61 m) hver, med 19 fots avstand mellom over- og underkorden. Bærerne ble produsert ved Gwaun-tre-Oda Works i Cardiff, Wales, og skipet til Tasmania.

Broen ble tegnet av den irskfødte ingeniøren W.T. Doyne, produsert i smijern ved Gwaun-tre-Oda Works i Cardiff i Wales, sendt til Australia og åpnet i 1870 på linjen Launceston–Deloraine etter belastningsprøver i midten av april. Den kostet 28 000 australske pund. De to fagverksspennene på 200 fot var de lengste i en australsk bro frem til 1880, og i 1978 ble den ført opp i det nå nedlagte Register of the National Estate.

De fire riflede støpejernssøylene med ornamenterte kapiteler og den sentrale ornamentstøpen er den eneste utsmykningen ingeniørene tillot, ifølge The Cornwall Chronicle i april 1870. Broen ble reist på entreprise av C. de Bergue etter tegninger av Doyne, Major og Willett, og naglehullene ble boret i stedet for stanset.

Broen fører Western Railway Line over South Esk River ved Longford, på strekningen Launceston–Deloraine. Brudekket ligger 76 cm (2 fot 6 tommer) over den høyeste registrerte flomnivåen, og landkarene og midtpilaren er fundamentert rundt 8,2 m (27 fot) under elvenivået. Det er en jernbanebro i drift for godstrafikk, så den ses fra elvebredden og ikke fra sporet.

Naglehullene ble boret i stedet for stanset, så ingen måtte endres selv der flere plater ble boltet sammen. Bærerne hviler på en støpejernsplate med 7 fots diameter der rillede ribber holder en stålpinne, W.T. Doynes innretning for varmeutvidelse.