Usina Hidrelétrica de Angiquinho, Vannkraftverk i Delmiro Gouveia, Brasil

Usina Hidrelétrica de Angiquinho er et rektangulært, lysebrunt maskinhus på Alagoas-siden av Paulo Afonso-fallene i São Francisco-elva, ved foten av en klippekløft ved mørkeblått vann. Vannet ble ført i en steinkanal over klippen og falt gjennom en trykkledning i en fjellsprekk til maskinrommet, 30 m over det lavere vannnivået. En stålspiraltrapp langs den loddrette veggen fører fortsatt dit.

Den italienske ingeniøren Luigi Borella utformet dette anlegget i 1913, noe som gjorde det til den første vannkraftstasjonen i nordøstlige Brasil som genererte kraft til tekstilindustrien. Prosjektet viste at europeisk teknisk ekspertise kunne bringe store industrielle verk til fjerntliggende områder i Brasil.

Stedet knyttes til Delmiro Gouveia, forretningsmannen som åpnet Brasiliens første varehus i Recife før han bygde kraftverket. Ifølge lokal tradisjon nektet de europeiske ingeniørene heisen av flettede lærreip ned til maskinhallen helt til Gouveia truet dem med våpen. Legenden om at banditten Lampião gjemte seg i den nærliggende Furna dos Morcegos er omstridt: det ble ikke funnet spor etter banden hans, og grotten har bare én inngang.

Maskinrommet ligger 30 m over den nedre vannstanden og nås i dag via den opprinnelige spiraltrappen i stål som er festet til den loddrette juvveggen. Anlegget ligger noen kilometer fra Paulo Afonso på Alagoas-siden av fossen, og et restaureringsprosjekt av CHESF og Delmiro Gouveia kommune gjør det om til et museum for vannkraft og brasiliansk industrialisering, med utsikt over fossen.

Maskinrommet er bygget direkte inne i juvveggen og nås via et originalt heissystem laget med lærreipkonstruksjon. Denne kreative løsningen viser hvordan ingeniører den gang tilpasset seg den bratte terrenget på oppfinnsomme måter.