Ahmad ibn Hanbal Mosque, Moske og grav i Bagdad, Irak

Ahmad ibn Hanbal-moskeen, også kalt Arif Agha-moskeen, er en liten sunnimoské i Bagdads bydel Rusafa. Den lyse beige pussede fasaden har en stor sentral spissbue og en mindre spissbue til høyre. Over den sentrale buen sitter et rektangulært blått flispanel med hvit arabisk kalligrafi; bak reiser en grønn kuppel seg, kronet av en rustbrun trekonstruksjon på metallstøtter. Inne er det en bønnesal, en liten gårdsplass og et kuplet gravkammer.

Moskeen ble fullført i irakisk-osmansk stil trolig før 1937 og het opprinnelig Arif Agha-moskeen, et navn som muligens kommer fra en irakisk adelsfamilie hvis majlis holdt til i nærheten. Under en Tigris-flom i 1937 skal levningene som tilskrives Ahmad ibn Hanbal (780–855) ha blitt flyttet hit fra Bab al-Harb-gravlunden, en fortelling senere historikere tviler på. Gravkammeret ble gjenoppbygd i 1998, og i slutten av desember 2025 godkjente det sunnittiske stiftelseskontoret midler til å restaurere det.

Navnet Arif Agha-moskeen kommer fra den irakiske familien med samme navn, hvis majlis holdt til ved Nazanda Khatun-moskeen; Mahmud Effendi Arif Agha ledet den etter farens død i 1864. Marmorgravsteinen er dekket av lag med tøy og silke som pilegrimer har gitt. Lokale hanbalitter avviser kuppelmausoleer, og innbyggerne nektet lenge restaurering.

Moskeen ligger i Haydar-Khana-området i Rusafa, bak den tidligere islamske bankens bygning i al-Maidan-gaten, nær Nu'aima al-Jibaji-moskeen. Hovedinngangen er svært smal, og mausoleets rom rommer høyst 30 personer, så grupper bør samordne på forhånd. Den siste renoveringen var i 2010, og i slutten av desember 2025 godkjente Sunni Endowment Office finansiering for å restaurere mausoleet.

Marmorgravsteinen på graven er dekket av lag med tøy og silke som pilegrimer har donert gjennom årene. Mausoleets rom rommer ikke mer enn 30 personer, og moskeens hovedinngang er svært smal. En lokal tradisjon sier at levningene ble ført hit etter at Tigris oversvømte Bab al-Harb i 1937, en fortelling moderne historikere tviler på.