Abila, Arkeologisk sted og tentativ verdensarv i Irbid-provinsen, Jordan

Abila er en eldgammel by i Irbid-provinsen i Nord-Jordan, kontinuerlig bebodd siden tidlig bronsealder. Stedet består av to hovedhauger med rester av hus, templer, bad, kirker og et teater som spenner over flere perioder fra bronsealderen til islamsk tid.

Abila forekommer i et Amarnabrev fra 1300-tallet f.Kr. som Ia-bi-li-ma, og dens første bymur ble bygget i jernalderen. Polybios og Josefus rapporterer at Antiokos III inntok byen i 218 f.Kr.; Pompeius tok den i 63 f.Kr. og ga den selvstendighet. En innskrift fra Hadrians tid beviser medlemskapet i Dekapolis. Krig eller jordskjelvet i 633 førte til forlatthet, men byen ble gjenbefolket i umayyadisk tid.

Navnet Abila kommer fra det semittiske ordet for eng eller grønn vekst, som passer beliggenheten ved Ain Quweilbeh-kilden blant olivenlunder og hveteåkrer. Den sørlige åsen, Umm al-Amad, betyr «Søylenes mor». Lokal tradisjon knytter stedet til profeten Elia, og den nåværende landsbyen Hartha beholder sitt arameiske navn som betyr leir.

Stedet omfatter to teller, Tell al-Abila og Khirbet Tell Umm al-Amad, på vestbredden av Wadi Qweilibeh, der den murkransede byen gikk over sadelen mellom dem. Den sørlige høyden, Umm al-Amad («Søylenes mor»), har de stående søylene. Terrenget er ujevnt og mye av ruinene ligger uutgravd ved overflaten, så sett av tid til å gå mellom de to høydene.

Sørhøyden på stedet heter Umm al-Amad, «Søylenes mor», etter de store søylene som fortsatt står der. Den første europeeren som besøkte stedet var Ulrich Jasper Seetzen i 1806; Guy Le Strange beskrev ruinene allerede i 1889, og utgravningene har pågått siden 1980.