Grotta di San Biagio, Grottekirke i Castellammare di Stabia, Italia.

Grotta di San Biagio er en utgravd grotte i Castellammare di Stabia som strekker seg omtrent 27 meter lang og 3 meter bred. Interiøret er organisert i en entréhall, et sentralt skip med fire nisjer langs sidene og en apsis i den fjerne enden.

Tuff ble brutt fra skråningene av Varano-høyden for romerske villaer og dannet fem hulrom; ett av dem ble grotten. Mellom 400- og 700-tallet ble den brukt som paleokristen gravplass, trolig av en adelig familie med en villa i Stabia, som etter omvendelsen begravde slektninger og andre der. En munk ved navn Bernardo, som kom tilbake fra Det hellige land i 870, besøkte grotten og beskrev den som så dyp og mørk at fakler var nødvendige.

Navnet San Biagio kommer fra en feillesning: et dokument fra 1300-tallet viet kirken til helgenene Giasone og Mauro, og navnet Iasone ble senere feilaktig oppfattet som Biagio. På 1600-tallet gikk grotten over til ullkarderne, carminatores, som hadde San Biagio som skytshelgen; fragmenter av en statue, trolig av helgenen, ble funnet under rengjøringen i 2007 og satt sammen for Museo diocesano sorrentino-stabiese.

Tilgangen til grotten har vært begrenset siden 1695, da en biskop stengte den på grunn av kriminell aktivitet i området. Besøkende som er interessert i stedet bør sjekke lokal informasjon på forhånd, da nåværende forhold og besøksmuligheter kan variere.

Arkeologiske utgravninger i 1950 avdekket mange kristne begravelser med romerske teglstein, noe som viser at grotten fungerte som gravplass i forskjellige tidsperioder. Disse funnene viser hvordan romere og tidlige kristne brukte samme sted for sine respektive behov.