Grotta di Santa Barbara, Grotte i Iglesias, Italia.

Grotta di Santa Barbara er en naturlig grotte i den forlatte San Giovanni-gruven, dannet i møtet mellom karbonatbergarter fra den nedre paleozoikum. Kammeret ligger dypt under bakken hvor besøkende kan se de geologiske lagene og mineralformasjonene som utviklet seg gjennom millioner av år.

I april 1952 sprengte gruvearbeidere som gravde en sjakt for å flytte utvunnet material mellom gruvens nivåer, ladninger og forlot arbeidsstedet mens røyken la seg. Neste skift oppdaget hulrommet. Gruvedirektør ingeniør Pietro Stefani, som kom fra den nærliggende landsbyen Normann, avsto fra å utvinne den delen av malmåren, fikk satt opp en port og forbød sprengning innen 1000 meter fra grotten.

Grotten har navn etter Sankt Barbara, gruvearbeidernes skytshelgen, en fromhet knyttet til gruven San Giovanni di Bindua der forekomsten ble brutt for bly og sink. Funnene i april 1952 ble meldt til gruvedirektøren, ingeniør Pietro Stefani, som kom fra den nærliggende landsbyen Normann og ga avkall på å utvinne denne delen av malmåren.

Tilgang gis gjennom guidede turer hvor besøkende kjører et motorisert tog lenger inn i gruven, bruker deretter en heis og går ned en spiraltrapp. Planlegg for en full opplevelse som innebærer flere transportmidler og gange gjennom underjordiske ganger.

De mørkebrune tavelformede baryttkrystallene på veggene og de halvkuleformede dannelsene av snøhvit kalkspat med aragonitt-eksentrikker, blant dem søyler opptil 25 meter, vokste gjennom årtusener i et hulrom som lå skjult i fjellet til 1952. Berggrunnen omkring er underkambrisk kalkstein og silisifisert gul dolomitt, rundt 500 millioner år gammel.