Tempietto di Seppannibale, Langobardisk kirke på landsbygda nær Fasano, Italia.

Tempietto di Seppannibale, opprinnelig kirken San Pietro lo Petraro, er en liten tidligmiddelaldersk kirke fra slutten av 800-tallet til begynnelsen av 900-tallet i Fasano, ved veien mot Monopoli. Den har en firkantet plan på bare åtte meter per side, med tre skip skilt av buer på pilarer og halvpilarer; midtskipet dekkes av to kupler på linje som hviler på konsoller og hjørnenisjer.

Den lille kirken ble bygget mellom slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet og het opprinnelig San Pietro lo Petraro. Greve Goffredo av Conversano skjenket den til abbed Lorenzo i Monopoli i 1086 og igjen i 1099. Utgravninger ledet av Gioia Bertelli på 1990-tallet og mellom 2003 og 2006 påviste foran kirken en senantikk bosetning fra 300- til 600-tallet, hvilende på eldre romerske murer.

Innvendig er det rester av 700-tallsfresker fra Beneventoskolen, med bibelske scener og episoder fra Johannes' åpenbaring mot bakgrunner med røde blomster, i tråd med andre langobardiske verk i Puglia. Navnet Seppannibale kommer trolig fra diminutiven av Giuseppe Annibale, medlem av familien Indelli som eide området de siste to århundrene.

Kirken ligger inne i det befestede anlegget Masseria Seppannibale Grande, ved veien fra Fasano mot Monopoli, nær en erstatningsstrekning av den antikke Via Appia Traiana. Anlegget er privateid, så adgang skjer bare etter forhåndsbestilling. Stedet inngår i et vidt arkeologisk område som strekker seg fra romertiden til tidlig middelalder.

Paret steinkupler er et sjeldent trekk i middelaldersk arkitektur og viser en uvanlig byggemetode for religiøse strukturer i den perioden. Denne doble kupol designen forekommer sjelden i regionen og skiller bygningen arkitektonisk.