San Salvatore Maggiore, Benediktinerkloster i Concerviano, Italia

San Salvatore Maggiore er et tidligere benediktinerkloster på Letenano-fjellets platå i grenda Pratoianni i Concerviano, reist på ruinene av en romersk villa. Sesto Tadio-platen, en del av en gjenbrukt romersk sarkofag, tjener som basseng i et springvann inne i anlegget, og i murene finnes strukturelle spor av villaen. Klosteret ligger ved veien som Niccolò Persichetti identifiserte som Via Caecilia.

Klosteret ble grunnlagt i 735 og utviklet seg til et keiserlig kloster under Karl den store med betydelig politisk vekt. Pave Paschal I ga det senere relikvier av Sankt Hippolytus, noe som hevet dets åndelige autoritet i hele regionen.

Tittelen som abbed av San Salvatore Maggiore overlevde nedleggelsen av klosteret i 1629 og gikk i 1841 til biskopen av Poggio Mirteto; siden 1925 innehas den av biskopen av Rieti. Nærmeste tettsted er Vaccareccia i frazione Pratoianni i kommunen Concerviano.

Klosteret ligger mellom Salto- og Turano-elvedalene og er tilgjengelig via en asfaltert vei som passer for biler. Et besøk gir mulighet for enkel utforskning av området og bygningene, selv om noen områder kan kreve forsiktig navigering avhengig av gjeldende forhold.

Klosterarkivet er forsvunnet, og historien er rekonstruert fra opptegnelser i det nærliggende Farfa-klosteret. En romersk gravplate, Lapide di Sesto Tadio, ble gjenbrukt som basseng i en fontene inne i anlegget; noen forskere knytter stedet til senator Tadio Nepotes villa.