Santuario di Nostra Signora di Bonacattu, Bysantinsk helligdom i Bonarcado, Italia

Vår Frue av Bonacattus helligdom er en kirke fra bysantinsk tid med gresk korsplan, der de fire armene har ulik lengde og er dekket av tønnehvelv. En halvkuleformet kuppel er innelukket i en kvadratisk lanternin med pyramidetak. Vestfasaden, reist 1242–1268, består av basalt- og trakyttblokker med treflikede buefriser og runde nisjer for keramikkskåler.

Helligdommen ble reist i bysantinsk tid, rundt 500-600-tallet, over en senromersk bosetning som selv lå på et nuragisk kultsted. I 1110 overførte dommeren i Arborea, Costantino I de Lacon-Serra, den til kamaldulensermunkene i San Zeno i Pisa, slik condaghe for Santa Maria di Bonarcado vitner om; munkene grunnla et kloster og en større ny kirke. Vestfasaden i basalt og trakytt ble bygget mellom 1242 og 1268.

Navnet Bonacattu, som stedsnavnet Bonarcado stammer fra, går tilbake til kirkens opprinnelige innvielse til Madonna Panákhrantos (den uplettede). Hovedalteret har en polykrom terrakotta fra 1400-tallet med en Madonna med barnet i relieff, æret som Nostra Signora di Bonacattu. 1. januar 2016 åpnet erkebiskop Ignazio Sanna her bispedømmets tredje hellige port for barmhjertighetens jubelår.

Helligdommen ligger i Bonarcados historiske sentrum på en liten plass som sognekirken Santa Marias apsis vender mot, slik at de to bygningene ses sammen. Interiøret er et gresk kors med fire tunnhvelvede armer av ulik lengde; presbyteriet i den sørlige armen er lukket med et smijernsgitter. Den halvrunde apsiden vender mot nordøst, og kuppelen sitter inne i en firkantet lanternin med pyramidetak, synlig fra innsiden.

Den østlige armen bevarer et basseng fra den opprinnelige romerske bosetningen, trolig en del av termiske bad som tjente det tidligere samfunnet. Denne gjenstanden forbinder besøkende til de dypere lagene av stedets fortid og viser hvordan hellige steder ofte består gjennom ulike sivilisasjoner.