Monastero di S. Nicola di Casole, Kloster i Otranto, Italia

Monastero di S. Nicola di Casole er et middelaldersk klosterkompleks nær Otranto med delvis stående murer og en halvsirkelformet apsis med gotiske detaljer. Bygningenes layout er fortsatt synlig og viser hvordan den opprinnelige strukturen var organisert.

Ifølge klosterets typikon, bevart i et håndskrift i Torino, ble det grunnlagt i 1098/1099 av den første abbeden Josef; en donasjon fra Bohemund av Taranto 1104–1111 er dokumentert. I 1480 okkuperte tyrkiske styrker under Ahmet Pasja klosteret som utkikkspost uten å ødelegge det; abbediet ble forlatt, biblioteket spredt og senere innlemmet i en masseria fram til 1900-tallet.

Navnet Casole kommer fra det salentinske dialektordet càsule, de små cellene og hyttene der munkene bodde rundt klosteret. Tidlig på 1200-tallet ledet abbed Nektarios her en krets av greskspråklige poeter, blant dem Georgios fra Gallipoli og Johannes Grassus fra Otranto. I Umberto Ecos roman Rosens navn kommer munken og miniatyrmaleren Adelmo da Otranto fra San Nicola di Casole.

Ruinene ligger langs kystveien mot Santa Cesarea Terme og kan nås til fots. Bruk egnede sko, siden stedet ligger på åpen mark med ujevne overflater.

Den gresk-idruntinske mosaikkunstneren Pantaleone, som tilskrives gulvmosaikken i Otranto-katedralen, antas ha brukt biblioteket i Casole til sitt ikonografiske og symbolske program; den tyske kilden kaller forbindelsen ubeviselig og omstridt i nyere forskning. Klosterets Typikon, en samling klosterregler, oppbevares i Nasjonalbiblioteket i Torino.