Santa Lucia sul Prato, Nyklassisistisk kirke i Firenze, Italia.

Santa Lucia sul Prato er en kirke i via di Santa Lucia i Firenzes historiske sentrum som fikk sitt nyklassisistiske utseende mellom 1838 og 1885. Bygningen er omtrent en kube, siden bredde, dybde og høyde er nesten like. Ett skip gjennomskjæres av to sidekapeller som danner korsformen, og det litt hevede koret rommer høyalteret i hvit marmor. En treforstue leder inn til skipet, og over dette bærer en liten galleri orgelpipene.

Kirken Santa Lucia sul Prato går tilbake til 1200-tallet og ble i 1251 overdratt til umiliatibrødrene, som søkte et sted nær Arno for ullbearbeiding, nær deres florentinske hovedhus Ognissanti. I 1547 ga Firenzes signoria den til regulærkanonikerne i San Salvatore, kalt scopetini, som erstatning for rivingen av San Pier Gattolino. De restaurerte kirken og beholdt patronatsretten til 1703, da Vincent de Pauls misjonskongregasjon overtok; i 1720 gikk den til verdslige prester under Torrigianis patronat, og mellom 1838 og 1885 fikk den sitt nåværende nyklassisistiske utseende.

Kirken fungerer som et møtested for Firenzes katolske fellesskap, hvor innbyggere deltar i regelmessig gudstjeneste og feiringer. Dens nyklassisistiske design skaper en høytidelig ramme som understreker klarhet og enkelhet i religiøs praksis.

Kirken er vanligvis åpen for besøkende som ønsker å utforske arkitekturen og interiøret i sitt eget tempo. Respektfull stillhet og beskjeden påkledning settes pris på, spesielt hvis gudstjenester pågår.

På ytterveggen minner en plate om at en «imperator» seiret «proelando lapidibus» — ved å slåss med steiner — i 1594: det var Imperatore del Prato, en av de goliardiske lederne for Firenzes festlige «potenze». Ved hjørnet mot via Palazzuolo står Tabernacolo di Santa Lucia, en freskomaleri i en nisje fra slutten av 1400-tallet med en Pietà, engler og helgener, nær kretsen rundt Francesco Botticini.