Église Saint-François, Kirkebygning i Saronno, Italia.

Kirken San Francesco i Saronno har tre skip over seks travéer, tolv sidekapeller og en dyp halvrund apsis; den fjerde travéen, med kapellene for sankt Antonius og den ubesmittede unnfangelse, er den bredeste. Midtskipet har kassettak i tre, sideskipene krysshvelv og koret tønnehvelv av mur. Fasaden fra 1600-tallet er rammet inn av to pilastre med joniske kapiteler forbundet av en liljekrans; i nisjene står statuene av sankt Frans og sankt Antonius, hugget i kalkstein i 1774 og skiftet ut i 2004.

En kirke viet til sankt Peter er dokumentert på stedet fra 1154; den ble gjenoppbygd i 1297 sammen med et tilstøtende kloster, trolig grunnlagt gjennom Antonius av Paduas prekener omkring 1230. I 1570 flyttet Carlo Borromeo menighetens sete til kirken for de hellige Peter og Paulus og viet den gamle kirken til sankt Frans. Klosteret ble opphevet av Napoleon i 1797, og kirken er et nasjonalt monument siden 1931.

Navnet endret seg i 1570: Carlo Borromeo flyttet sognet til kirken for de hellige Peter og Paulus og ga denne bygningen til fransiskanerne som San Francesco. Sidekapellene var patronat for familier i Saronno, hvis våpen (Reina, Lucini, Zerbi, Bossi, Rossi, Visconti) står på hvelvene. I 1850 grunnla Angelo Ramazzotti misjonsinstituttet PIME her.

Kirken ligger ved plassen med samme navn, med det firkantede klokketårnet på østsiden og det tidligere franciskanerklosteret på sørvestsiden, nå privatbolig med hoveddøren mot plassen. Det romerske alteret står utenfor apsiden i Via Carcano, så gå rundt bygningen i stedet for å stoppe ved fasaden.

Utenfor bygningen hviler et romersk alter fra de tidlige århundrene av vår tidsregning, med det innskårne navnet til en gammel kjøpmann. Dette objektet knytter stedets tidlige romerske fortid til dets senere religiøse formål.