Bagno dei forzati, Kirkebygning i Livorno, Italia

Bagno dei forzati var en stor firkantet festningslignende bygning i Livorno, omgitt av skrå teglsteinsmurer med en patruljevei langs toppen; i hvert hjørne sto en post med en bjelle som vaktsoldatene ga avtalte tegn med. En romslig indre gårdsplass hadde en vanncisterne og, nær sørsiden, en brønn; en tangformet trapp førte opp til de øvre etasjene og gardets kvarterer. Bak lå 58 kornlager med inngang fra via della Biscotteria og de kongelige ovnene som bakte brød til fengselet og hele byen.

Byggingen startet i 1598 under storhertug Ferdinando I de' Medici etter tegninger av Alessandro Pieroni, og deler av 1300-tallets pisanske murer og Bastione della Cera ble gjenbrukt. Her satt tyrkere som var tatt til fange og gjort til slaver av Santo Stefano-ordenen, opptil 2000 tidlig på 1600-tallet, og toskanske skyldnere. Det ble nedlagt i 1766 og gjort om til marineinstitutt, og på 1930-tallet revet for Palazzo del Governo.

I komplekset fikk de tyrkiske fangene, som tidlig på 1600-tallet nådde omkring 2000, ha et bønnested brukt som moské med egen embetsmann kalt "coggia". Katolikkene hadde et kapell i hver sovesal og en felles liten kirke, senere tildelt Arciconfraternita della Purificazione. Fangene kunne åpne verksteder i byen og beholde en del av inntektene fra varene sine.

Stedet lå mellom havnen og piazza Grande, der regjeringspalasset står i dag, en kort gåtur fra sentrale Livorno. Ingenting av Bagno er bevart over bakken; se etter regjeringspalasset og nabokirkene Sant'Antonio og della Purificazione, som ble spart under rivingen tidlig på 1900-tallet.

Et trykkeri lokalisert innenfor området publiserte den første anonyme utgaven av Cesare Beccarias innflytelsesrike 'On Crimes and Punishments' i 1764. Dette verket ble en av de viktigste tekstene fra opplysningstiden om strafferett og menneskerettigheter.