Grotte des Fées, Naturlig grotte i Arcy-sur-Cure, Frankrike

Grotte des Fées er en grotte i Cure-dalen ved Arcy-sur-Cure, uthogd langs en nesten loddrett sprekk som gir den en trekantet åpning, ulik Grande grottes åpning med overligger. Fjellet er mergel, hardere enn kalkstein, og åpningen har holdt seg nesten intakt. Den hører til nettverket Fées–Moulinot på 2 820 m, Yonnes lengste naturlige underjordiske hulrom.

I 1859 fant markien de Vibraye en neandertaler-underkjeve her, to år etter neandertalerens skalle, noe som bekreftet at tidlige mennesker levde side om side med utdødde arter. Robineau-Desvoidy hadde gravd her i 1853 og skilt to lag. Siden 1992 er grotten registrert som Monument historique.

Fram til midten av 1800-tallet holdt vinbøndene i Arcy vinterkveldene sine i Grotte des Fées. I 1993 fant Jean-Claude Liger en hallstatt-trommelfibula der, muligens fra en grav, og grotten ser ut til å ha vært brukt til flere gravleggelser, blant dem en fra bronsealderen som Ficatier fant i 1889.

Inngangen ligger omtrent 1,3 km sør for Arcy-sur-Cure, rundt 380 m oppstrøms Grande Grotte, ved Cure på cirka 130 m høyde. Portalen åpner seg i en nesten vertikal sprekk, og adkomsten går over støvete, steinete grunn. Grotta er registrert som Monument historique og er del av nettverket som siden 1967 er utforsket av Spéléo-Groupe Yonne-Vercors.

Den trekantede åpningen oppsto fra en nesten vertikal sprekk, i motsetning til de overliggende åpningene i Grande grotte eller grotte de la Hyène, som ble dannet ved lagskjøter. Mergelbergarten, hardere enn kalkstein, har latt åpningen stå nesten urørt.