Saint-Papoul Cathedral, Romansk sognekirke i Saint-Papoul, Frankrike

Saint-Papoul-katedralen er den tidligere klosterkirken i Saint-Papoul-klosteret, grunnlagt på 700-tallet, i landsbyen Saint-Papoul i Languedoc. Inne rammer blekrosa pussvegger og buer av grå stein inn et høyt hvelvet rom: en stor spissbue over et sidealter med et innrammet maleri og en forgylt statue, over dette et falmet freskomaleri av en strålende sol, en mindre spissbue som fører til en mørk nisje, og til høyre et forgylt marmoralter med et skåret våpenskjold. Ved den midtre høyre buen står en mørk treprekestol.

Klosteret ble grunnlagt på 700-tallet og ble en katedral i 1317 da pave Johannes XXII etablerte bispedømmet Saint-Papoul. Denne endringen markerte et vendepunkt i hvordan stedet fungerte og dets betydning i den regionale kirkeorganisasjonen.

Landsbyen og kirken har navnet etter sankt Papulus, en eremitt fra 400- eller 500-tallet som led martyrdøden på stedet L'Ermitage; ifølge legenden plukket han opp den øvre delen av sin egen hodeskalle. På 1000-tallet bodde munken sankt Berenger her, og graven hans trakk til seg pilegrimer. I 1790 holdt katedralen et lite musikkmiljø for gudstjenesten: en organist, en kantor som også spilte serpent og en korgutt.

Den tidligere klosterkirken ligger i sentrum av landsbyen Saint-Papoul i Languedoc og brukes nå som sognekirke, så besøk bør tilpasses gudstjenestene. Ved siden av står klosterbygningene, og biskopens palass ble gjenoppbygd på 1600- og 1700-tallet. Man kommer dit til fots gjennom landsbyens gater.

Klosterkirken ble plyndret av Routiers i 1361 og igjen av protestanter i 1595, skader som preget de senere restaureringene. Ennå i 1790, før bispedømmet ble opphevet, holdt katedralen et lite musikkmiljø for gudstjenesten: en organist, en kantor som også spilte serpent og en korgutt.