Église Notre-Dame de Simorre, Gotisk kirke i Simorre, Frankrike

Notre-Dame de Simorre er en tidligere klosterkirke i Gers, påbegynt i 1292 under abbed Bernard II de Saint-Estier og innviet 8. oktober 1309. Vestfasaden viser to byggefaser: en lys steinmur med ett rektangulært vindu og trappet gavl, og en rød teglsteinsdel med spissbuet portal omgitt av trappete profiler, høye vinduer med stavverk og en rund åpning. Til høyre reiser et teglsteinstårn seg med pyramideformet spir; foran teglfasaden står et svart metallkors på steinsokkel. Viollet-le-Ducs restaurering 1844–1858 ga murene sammenhengende krenelering.

Kirken har sine røtter i et kapell fra 400-tallet viet til sankt Cérats. Stedet gjennomgikk omfattende gjenoppbygging i senere århundrer før dens formelle innvielse i 1309 etablerte den som et regionalt religiøst senter.

Kirken bærer navnet Notre-Dame-de-l'Assomption og kalles også Saint-Cérase, etter 500-tallsmisjonæren som æres i den legendariske grunnleggelsen som tilskrives Klodvig. I 1602 ble rosenkransbrorskapet innstiftet i Sainte-Dode-kapellet. Jean Marre, sønn av en kleshandler i Simorre og fra 1497 biskop av Condom, bestilte korstolene.

Kirken ligger i sentrum av landsbyen Simorre i Gers. Sydportalen, som ble frigjort da Sainte-Dode-kapellet ble revet mellom 1898 og 1901, er inngangen å se etter. Bygningen er klassifisert som Monument historique siden listen fra 1846. Veggmaleriene i sacraire, oppdaget i 1964, dateres til tidlig 1300-tall.

Det befestede utseendet i dag skyldes i stor grad Eugène Viollet-le-Duc, som mellom 1844 og 1858 erstattet det svakt skrå taket med en tekning lagt rett på hvelvene og ga murene sammenhengende krenelering. Han lot også bygge vakttårn på strebepilarene ved apsiden og nordre tverrskiparm. Snart ble det kritisert at takene fra før 1846 fortsatt finnes i La Romieu og Fleurance.