Tindoul de la Vayssière, Naturlig synkehull i Salles-la-Source, Frankrike

Tindoul de la Vayssière er et naturlig synkehull med en oval åpning på omtrent 40 meter i lengde og 25 meter i bredde. Sjakten går ned omtrent 67 meter i kalkstein, med et omfattende nettverk av passasjer som strekker seg mer enn 2 kilometer under.

Utforskningen begynte på 1700-tallet, da abbed Charles Carnus og teamet hans steg ned til bunnen av sjakten. Sommeren 1892 utforsket Édouard-Alfred Martel den sammen med fetteren Gaupillat, og i 1962 gjorde Francis Maurette og R. Veyrunes den første rekognoseringen. Louis Armand installerte senere en metalltrapp, og i august 1949 fotograferte Louis Balsan en tørr gang som han anså som sitt mesterverk.

Det generiske navnet tindoul kommer fra en oksitansk lydherming for gjenklangen av steiner som kastes i en brønn. Andre betegnelser på brønner og svelg er tintarelle, tombarelle og donde, der roten dod- minner om klangen av en klokke når en stein kastes. På oksitansk betyr tindoul rett og slett sjakt eller avgrunn.

Sjakten åpner seg rett i berget, uten merket sti eller rekkverk ved kanten; metalltrappen Louis Armand satte inn brukes av grotteforskere der inne, ikke av vanlige besøkende. Hovedgalleriet er omtrent 4 km langt, men to eller tre gallerier er fortsatt utilgjengelige. Å komme seg ned krever grotteerfaring og utstyr.

Et underjordisk elvsystem under gropen er koblet til fossene i Salles-la-Source gjennom intrikate kalksteinskanaler. Denne skjulte vannstrømmen mater kildene som er synlige over bakken, og kobler de skjulte dypene til landskapet folk ser hver dag.