Église Saint-Éloi de Dunkerque, Kirkebygning i Dunkerque, Frankrike

Église Saint-Éloi er en langstrakt mursteinkirke der vindusrammer, indre søyler og fasade er av hvit stein. Interiøret har fem skip, det midtre bredere, og en dobbel omgang med fem absidekapeller. Den nygotiske fasaden fra 1889 har en bratt gavl, to gjennombrutte fialer, et rosevindu og en spissbuet portal.

Den opprinnelige kirken, innviet omkring 1443, ble reist av byggmestre fra Gent på tomten til St. Johannes-hospitalet. I 1558 brant franske tropper under marskalk de Thermes kirken; bare tårnet sto igjen. Gjenoppbyggingen startet i 1559 under Jean de Renneville og stoppet i 1585 på grunn av pengemangel. Tårnet ble byens klokketårn, og rommet mellom tårnet og kirken ble gjort om til gate i 1731. En klassisk fasade fra 1785 av Victor Louis ble erstattet i 1887–1889 av Adolphe Van Moës nygotiske fasade. Etter skader i 1915 og 1917 og brannbomber i 1940 ble kirken restaurert og gjenåpnet for gudstjenester i 1977.

Kirken kalles «sandens katedral». Klokketårnet rett over gaten, tårnet fra den opprinnelige kirken, tjente som klokketårn, byens klokketårn og sjømerke; det står på UNESCOs verdensarvliste over Belgias og Frankrikes klokketårn. Fra 1793 til 1795 ble fornuftskulten innført i bygningen.

Kirken ligger i sentrum av Dunkerque, med klokketårnet – den opprinnelige kirkens gamle tårn – på andre siden av gaten; rommet mellom dem ble en offentlig passasje i 1591 og en gate i 1731. Bygningen er av tegl, bortsett fra vindusinnfatninger, indre søyler og fasade, som er av hvit stein. Det er en aktiv menighetskirke, så besøket tilpasses gudstjenestene.

I kirkens sakristi ligger levningene etter kaperen Jean Bart (1650–1702), kjent fra slaget ved Texel. Siden mesteparten av inventaret fra før 1940 ble ødelagt, rommer interiøret nå gjenstander fra 1700- og 1800-tallet overført fra kirken Saint-Jean-Baptiste.