Bornes de sauveté de Mimizan, Historiske grensesteiner i Mimizan, Frankrike

Bornes de sauveté de Mimizan er fem murte steinhauger av garluche, en mørkebrun til rødlig porøs stein bundet med tykk hvit mørtel, som smalner mot toppen der en større blokk hviler. Opprinnelig 4,10 til 4,50 meter høye og kronet med et kors sto de på hauger omtrent 1 800 meter fra hverandre for å være synlige fra den åpne sletten.

Den første omtalen av en „frangitas” for en mansus i Mimizan finnes mellom 1009 og 1032, da hertug Sanche Guillaume bekreftet gaven av benediktinerprioriet Sainte-Marie til klosteret Saint-Sever. Mimizans „Salvitas” nevnes først i 1270: den var opprinnelig avgrenset av sju til ni steiner omkring 1,5 km fra prioriet, som dannet en uregelmessig mangekant på over 200 hektar. De fem bevarte steinene ble fredet ved vedtak 13. juni 1941.

Disse markørene betegnet en gang soner hvor lokalbefolkningen nøt spesielle rettigheter og beskyttelse fra myndighetene. Innenfor disse grensene kunne eiendom ikke beslaglegges, og innbyggerne fant tilflukt fra ytre trusler.

Fire av de fem gjenstående steinene er tilgjengelige for besøkende, mens én står innenfor området til Gascogne Papiers industrikompleks. Det er best å besøke de tilgjengelige stedene i dagslys når omgivelsene er tydelig synlige og lettere å navigere.

Disse steinene fikk sin betegnelse som historisk monument først i juni 1941 under den tyske okkupasjonen, til tross for at de er nesten 1000 år gamle. Deres sene offisielle beskyttelse gjør dem til et sjeldent eksempel på en slik eldgammel sikkerhetssone som formelt ble anerkjent først på 1900-tallet.