Abbaye Notre-Dame de Langonnet, Kloster i Langonnet, Frankrike

Abbaye Notre-Dame de Langonnet er et tidligere cistercienserkloster der bygningene er ordnet rundt en firkantet gård. Et høyt firkantet tårn med rund urskive og spisst tak reiser seg der to fløyer møtes; veggene mot gården har rader av buede vinduer og en arkade med rundbuer i første etasje. Kapittelsalen er fra 1200-tallet og kirken ble innviet i 1789.

Klosteret ble grunnlagt 20. juni 1136 av Conan III, hertug av Bretagne, og hans mor Ermengarde av Anjou, og tolv munker fra klosteret L'Aumône i Loir-et-Cher bosatte seg der. Det ble ødelagt under den bretonske arvefølgekrigen og gjenoppbygd mellom 1470 og 1518 av abbedene Vincent og Henri de Kergoët. Mesteparten av dagens bygninger stammer fra 1650–1780, og kirken ble innviet i 1789.

Klosteret har navnet etter Notre-Dame, og kirken ble innviet i 1789 av abbed François Chevreul. Siden 1857 har det tilhørt Helligåndskongregasjonen, hvis misjonærer i 1880 drev en videregående skole og et novisiat her. 7.–8. august 1880 ble relikvien av sankt Mauritius' høyre overarmsben overført hit fra Carnoët foran 20 000 troende.

Klosteret ligger sørøst for landsbyen Langonnet, ved veien mot Plouray, i Gourin prosti. Det tilhører fortsatt Congrégation du Saint-Esprit, så deler av anlegget er ikke åpent for publikum; spør ved inngangen hvilke områder som kan besøkes. Kapittelsalen i spissbuestil er fra 1200-tallet.

Napoleon I opprettet stutteriet ved dekret 10. juni 1806, med førti hingster og ti avlshopper. General baron de Wimpfen protesterte i en rapport 28. mai 1807 og kalte Langonnet «den frykteligste ødemarken i Nedre Bretagne»; forsyninger kunne bare hentes i Pontivy eller Hennebont. I 1843 hadde depotet sytti hingster.