St. Mauritius, Menighetskirke i Moosach, München, Tyskland

St. Mauritius er et brutalistisk kirkesenter ferdigstilt i 1967 i Templestraße i Münchens bydel Moosach. Et høyt rektangulært betongtårn med horisontale lameller nær toppen står midt på en gangvei mellom Templestraße og Hugo-Troendle-Straße, foran en gård dannet av en overdekket gang. Hovedsalen er kvadratisk, 21 meter på hver side og 14 meter høy, med vegger av rå forskalingsbetong der de horisontale støpefugene er fremhevet som spor; dagslys kommer bare inn gjennom kupler i ni takkassetter over alteret og et smalt vindusbånd under taket.

St. Mauritius oppsto som et eget sjelesorgsdistrikt, skilt fra St. Martin menighet, etter at omfattende byggevirksomhet sørvest for Dachauer Straße hadde økt antallet katolikker i Moosach. Kirkestiftelsen ble grunnlagt i 1952, en prest ble utnevnt i 1962, og et kirketelt ble året etter erstattet av et større. Byggingen av det nåværende kirkesenteret i Templestraße 5 startet i oktober 1965, grunnsteinen ble lagt i mars 1966, og kirken ble innviet i mars 1967. I oktober 1968 ble St. Mauritius en egen bymenighet. Prestemangel og synkende katolikktall førte i 2014 til sammenslåingen av St. Mauritius, St. Martin og Frieden Christi i menighetsforbundet München-Moosach.

Navnet viser til sankt Mauritius, skytshelgen for kirken som ble bygget i 1967. Den kvadratiske salen plasserer alterøya i midten, omgitt av benker på tre sider etter Andre Vatikankonsils liturgireform: celebranten vender seg mot menigheten fra den fjerde siden. Korsveien på venstre vegg, elleve meter lang, er et sveiset stålarbeid av Edith Peres-Lethmate med femten stasjoner som ender med oppstandelsen.

Kirkesenteret ligger i Templestraße 5 og nås til fots via gangveien mellom Templestraße og Hugo-Troendle-Straße; fra Templestraße passerer man først klokkerboligen til venstre. Siden 2024 holdes gudstjenestene på grunn av byggetekniske mangler i menighetssalen ved siden av i stedet for i kirkerommet, og klokkene får ikke ringe av statiske grunner.

Kirkens vegger hviler bare på én søyle i hvert av de fire hjørnene, slik at hovedrommet på 21 meter per side bæres av fire støtter. De horisontale støpefugene i den rå betongen er utformet som spor, og gjør den lagvise oppbyggingen lesbar.