St. Michael, Kirkebygning i Limburg an der Lahn, Tyskland

Sankt Mikael er et toetasjes kapell i bruddstein ved kanten av domkirkefjellet som faller bratt ned mot Lahn: nedre etasje ligger på høyde med den gamle domkirkegården, øvre omtrent på høyde med dagens Domplatz. Nedre etasje har et treskipet rundbuet krysshvelv uten ribber og gjordbuer på åttekantede kragsteiner; øvre etasje har flatt tak. Sammenkoblede spissbuede vinduer med avfasede steinomramminger sitter i spissbuede blindnisjer, og et bratt skifertak bærer to små takvinduer.

St. Mikael ble reist mellom 1250 og 1270, kort etter at Limburg-domen ble innviet i 1235. Hovedalteret ble gitt i 1280 av kanniken Rorich, fulgt av et Johannes-alter som ridder Johann von Brunsberg skjenket rundt 1325 og et Thomas-alter som broren Dielmann opprettet i 1331 og 1345. I 1617 fikk kapellet et brattere tak med et kornloft under; etter en brann i 1853 ble det lagt et flatt saltak, og den delvis sammenraste østgavlen ble bygget opp igjen av den gamle steinen.

Kapellet ble viet til erkeengelen Mikael, de dødes følgesvenn i kristen tro, og nevnes første gang som benhus i 1359; i 1366 opptrer det som «det nye kapellet over benhuset». En omtale fra 1445 kaller det Sankt Thomas, etter Thomasalteret som Dielmann von Brunsberg skjenket i 1331 og 1345. Fra 1857 huset overetasjen byens gravers bolig.

St. Michael ligger ved kanten av Domfelsen, klippen som faller bratt ned mot Lahn. Nedre etasje ligger på høyde med den gamle domkirkegården, øvre etasje omtrent på nivå med dagens Domplatz; sørsiden ble fylt opp på 1800-tallet. Det opprinnelige inngangspartiet ble først frilagt og rekonstruert tidlig på 2000-tallet, og den tidligere tretrappen til hovedinngangen i sør er nå en steintrapp.

Kapellet nevnes første gang som benhus i 1359 og i 1366 som «det nye kapellet over benhuset»; underetasjen beholdt denne funksjonen til 1800-tallet. Fra 1857 huset overetasjen byens gravers bolig og likrommet, og i 1907 bodde det fortsatt folk der.