Azelin chandelier, Romansk lysekrone i Hildesheim-katedralen, Tyskland

Azelins lysekrone er en romansk hjullysekrone av forgylt kobber og fortinnet blikk: en sirkelrund ring med tolv tårn og tolv porter. Utsmykningen er enklere enn på Hezilo-lysekronen, begrenset til en flettet stang gjennom ringens midte og en gjennombrutt bladkrans på overkanten. Tårnene har sekskantet grunnplan, nisjer lukket med gjennombrutte dører og spir som veksler mellom runde og sekskantede.

Azelinlysekronen ble laget på 1000-tallet for Hildesheim domkirke og er den eldste av de fire romanske hjullysekronene som er bevart i Tyskland. Lenge ble den tilskrevet biskop Azelin (1044–1054), men en tapt innskrift som er overlevert i et håndskrift fra tidlig 1500-tall, oppgir hans forgjenger Thietmar (1038–1044) som giver, derav navnet Thietmarleuchter. Eldre forskning knyttet tilblivelsen til brannen i 1046, som ødela en lysekrone av gull og sølv gitt av biskop Bernward; hvordan denne kronen overlevde brannen, er uforklart. Fra 1960 hang den i St. Antonius-kirken og kom tilbake til korsmidten i domkirken etter restaureringen som ble fullført i 2014.

Kronen kalles tradisjonelt Azelinkronen etter biskop Azelin (1044–1054), men en tapt innskrift fra 1500-tallet nevner hans forgjenger Thietmar (1038–1044) som giver, derfor kalles den også Thietmarkronen. Den hang i St. Antonius kirke fra 1960 til 2010, og etter restaureringen av domkirken er den tilbake over alteret i krysset.

Lysekronen henger over alteret i krysset, der den ble satt tilbake da katedralen gjenåpnet 15. august 2014; den større Hezilo-lysekronen henger i skipet. Se opp fra krysset for å få øye på tårnene og portene mot koret. Restaureringen 1982–1989 utbedret skader fra andre verdenskrig.

Hvert tårn har nisjer, krenelering og imitert murverk for autentisk å gjenskape middelaldersk byarkitektur. Denne miniatyrsteinverkstedet som svever i luften avslører hvordan datidens håndverkere bygget sin verdensvisjon og åndelige håp inn i religiøse gjenstander.