Disibodenberg, Klosterruiner i Odernheim am Glan, Tyskland

Disibodenberg er en klosterruin på en ås over der Glan munner ut i Nahe. De bevarte murene består av grove grå og brune steinblokker, med en høy brutt mur gjennomhullet av små firkantede åpninger og to større vinduer nær toppen. Under vinduene sitter en rundbue, og en lavere bue fører inn i et hvelvet underrom. Grunnmurene etter kirken som ble innviet i 1143 under abbed Kuno, er fortsatt synlige i bakken.

Den irske misjonæren Disibod slo seg ned rundt 640 ved Glans utløp i Nahe; etter hans død i 700 oppsto en kirke og et klosterfellesskap på høyden. Bonifatius flyttet relikviene hans i 745. Vikinger ødela stedet i 882 og magyarer tidlig på 900-tallet. Erkebiskop Willigis gjenopprettet det rundt år 1000 for tolv kanniker; benediktinermunker kom i 1107 og bygde den romanske kirken, innviet i 1143. Cisterciensermunker fra Otterberg overtok i 1259.

Jutta von Sponheim, datter av grev Stefan II av Sponheim, flyttet inn i kvinneklosteret i 1112 og avla løftene sine for Otto av Bamberg; Hildegard av Bingen etterfulgte henne som leder i 1136. Fellesskapet med 18 nonner flyttet til Rupertsberg i 1147 etter tvister med munkene og på grunn av plassmangel. Et lite Hildegardmuseum i en tidligere landbruksbygning viser funn fra stedet.

Ruinene dekker omtrent 2,5 hektar på Disibodenberg-ryggen over Glans utløp i Nahe, med informasjons- og plantesklit om byggetrinnene. Et lite Hildegard-museum holder til i en tidligere landbruksbygning på besøksgården, og ved foten av åsen står et Hildegard-kapell fra 1998. Stiene går over ujevnt terreng innenfor et naturreservat.

Legenden forteller at den hellige Disibod valgte dette stedet etter at vandrestaven hans fikk blader og en hvit hjort avslørte en skjult kilde. Denne historien viser hvordan klosterets grunnleggelse var knyttet til tegn fra naturen selv.