龙华革命烈士纪念地, Nasjonalt minnested i Xuhui-distriktet, Shanghai, Kina.

Longhua revolusjonære martyrers minnested består av to deler: det tidligere Kuomintang Songhu-garnisonens hovedkvarter og henrettelsesstedet. Hovedkvarteret har et treetasjes betongporttårn fra desember 1920 med krenelering og vakttårn, samt et tegl- og trefengsel fra 1916 omgitt av en fem meter høy mur med piggtråd. Henrettelsesstedet er en 1 500 kvadratmeter stor tomt med et monument og et kulehullet dødt tre.

Anlegget forener det tidligere hovedkvarteret for Songhu-garnisonen, oppført i 1871 som patronfabrikk ved Jiangnan-arsenalet, med henrettelsesstedet ved siden av fengselet fra 1916. Mellom 1927 og 1937 ble opptil 9 000 mennesker holdt her og 800 skutt, blant dem Chen Yannian, Luo Yinong, Zhao Shiyan, Peng Pai og Yang Yin samt Longhuas tjuefire martyrer natten til 7. februar 1931. I 1950 ble 18 komplette skjeletter gravd ut på henrettelsesstedet; i 1988 ble det fredet som nasjonalt kulturminne og i 1991 åpnet for besøkende.

Navnet Longhua kommer fra det tilstøtende distriktet og tempelet. I männens celleblokk står et dikt på veggen: «Longhuas gamle vind gir mot; helter dør, men deres vilje tar ikke slutt. Ferskenblomster utenfor muren, blod innenfor – like klare, like røde.» Longhuas martyrkirkegård, slått sammen med stedet i 1985, rommer minnehallen der eiendeler fra henrettede fanger vises.

Anlegget består av to deler: det tidligere hovedkvarteret for militærpolitiet i Songhu med porttårn og celler, og henrettelsesstedet på 1 500 m² i nordøsthjørnet av Longhua-martyrenes kirkegård. Henrettelsesstedet ligger ved gangvei 2501 på Longhua Road; hovedkvarterets bygninger i nummer 2591 og 2577. Porttårn, vaktstue, telefonrom, kontorer og manns- og kvinneceller ble restaurert mellom 1990 og 1991.

Bak monumentet «Longhua revolusjonære martyrers henrettelsessted» står et dødt tre dekket av kulehull. Det 1500 m² store området, en tidligere ødetomt nordvest for fengselet, ble først lokalisert nøyaktig i 1950, etter at 18 komplette skjeletter og ufullstendige levninger ble gravd frem ved hjelp av opplysninger fra beboere og tidligere fanger.