Former Benedictine abbey, Tidligere benediktinerkloster i Neu St. Johann, kantonen St. Gallen, Sveits

Det tidligere benediktinerklosteret i Neu St. Johann ligger i Sidwald, nå en del av Nesslau, og ble bygget i sør-sveitsisk barokkstil av arkitekten Pietro Andreota og tømreren Kaspar Lederli frem til 1680. Den tidligere klosterkirken, nå katolsk sognkirke, har et korflanketårn på nordøstsiden med fem klokker støpt i 1870/71 av Grassmayr i Feldkirch. Inne bærer vestgalleriet et stort orgel hvis fasade trolig involverte billedhuggeren Johannes Wirtensohn, og foran til venstre i koret står et kororgel av Johann Matthäus Abbrederis (1690–1691).

Klosteret var en nygrunnleggelse av klosteret St. Johann omkring 10 km lenger opp i dalen, som hadde eksistert siden 1100-tallet og brant ned i 1626. De nye bygningene ble reist fram til 1680 i daværende Sidwald, senere Neu St. Johann, under ledelse av byggmesteren Pietro Andreota fra Misox og tømreren Kaspar Lederli fra Bregenzerwald. I det konfesjonelt blandede Toggenburg tjente det fyrsteabbedene i St. Gallen i motreformasjonen til det ble opphevet i 1805.

Kirken er fortsatt den katolske sognekirken i Neu St. Johann, og i de øvrige klosterbygningene holder Heilpädagogisches Zentrum Johanneum til. I tårnet ved korets nordøstside henger fem klokker støpt i 1870/71 av Grassmayr i Feldkirch, med tonene as, c, ess, as og c. Et lite kororgel som Johann Matthäus Abbrederis bygde i 1690–1691 for kirken i Thal, ble satt opp her i 1990.

Den tidligere klosterkirken er nå den katolske sognekirken i Neu St. Johann og kan besøkes; de øvrige klosterbygningene brukes av Johanneum, et senter for spesialpedagogikk. Anlegget ligger i landsbyen Neu St. Johann i kommunen Nesslau, rundt 10 km nedover dalen fra Alt St. Johann. I tårnet ved korets nordøstside henger fem klokker som ble støpt i 1870/71 av Grassmayr i Feldkirch.

De fem klokkene i tårnet som flankerer koret på nordøstsiden ble støpt i 1870/71 av Grassmayr støperi i Feldkirch og klinger i tonene As°–c′–es′–as′–c″. Det store orgelet på vestgalleriet går tilbake på et instrument som trolig ble bygget i 1779 av Johann Michael Grass fra Lommis; Späth Orgelbau rekonstruerte det i 1988 i det bevarte huset og utvidet det til 40 stemmer.