Chiesa di San Nicolao, Romansk kirke i Giornico, Sveits

Chiesa di San Nicolao er en enskipet romansk kirke utenfor Giornico, bygget av nøyaktig hugget lokal granitt. Gavlfasaden har to høye pilastre rundt hovedportalen, skulpturerte kapiteler og to søylebærende løver, med en blindarkade langs veggene og apsiden. Det hevede kvadratiske koret ender i en halvrund apsis, og under det ligger en hallkrypt med tre små skip delt av åtte søyler med skulpturerte kapiteler.

En steinplate over hovedportalen bærer årstallet 1168, som kan markere slutten på byggingen eller innvielsen; oppføringen henger muligens sammen med den planlagte åpningen av Gotthardveien. Et pergament fra Chironico sogn viser at kirken fantes allerede i 1202 og ble fullført i 1210. I 1298 er tilhørigheten til benediktinerklosteret Fruttuaria nær Torino dokumentert, og den tjente trolig et nå forsvunnet kloster.

Apsiden er dekket av fresker datert 1478 og signert av Nicolao da Seregno; innskriften over midtvinduet lyder «nicola seregnio de lug. pinsit», og under står oppdragsgivernes navn. Kristus i en mandorla er omgitt av de fire evangelistsymbolene, og over vinduet finnes en Trivultus — ett ansikt med fire øyne, tre neser og tre munner — som ble forbudt ved pavelig edikt i 1628, men aldri overmalt, siden San Nicola aldri var sognekirke.

Kirken ligger utenfor Giornico blant vingårdene på Ticinos høyre bredd, ikke i sentrum av bygda, og nås til fots fra Giornico. Gulvet består av uregelmessig lagte granittplater, og krypten nås ved å gå ned noen trinn, så underlaget er ujevnt. Den er et nasjonalt monument og ikke en sognekirke, og følger derfor ikke faste sognekirketider.

Siden kirken aldri var sognekirke, ble Trivultus i apsiden — et ansikt med fire øyne, tre neser og tre munner — aldri overmalt etter pavebullens forbud i 1628. Den sekskantede døpefonten fra 1100-tallet, hugget ut av én steinblokk, sto lenge i nabokirken San Michele og tjente senere som fontene og blomsterskål før den ble flyttet hit.