Second Supreme Court of Canada Building, Føderal domstolbygning i Ottawa, Canada

Canadas andre høyesterettsbygning lå i sørvesthjørnet av West Block, vest for Parliament Hill i Ottawa. Dominions sjefsarkitekt Thomas Seaton Scott tegnet den i 1873–74 som verksteder og staller for departementet for offentlige arbeider, i en dempet nygotisk stil med mindre utsmykning enn nabobyggene West og East Block. Thomas Fuller bygde den om for domstolsbruk i 1881, og en nordfløy som ble lagt til i 1890 nesten doblet størrelsen med en kjeller, to ekstra etasjer og et loft.

Bygningen ble reist i 1873–74 av dominions sjefsarkitekt Thomas Seaton Scott som verksteder og staller for departementet for offentlige arbeider, og ble i 1881 bygget om for rettslig bruk av Thomas Fuller. Høyesterett flyttet inn i 1882 og delte lokalene med Nasjonalgalleriet til 1887; i 1890 nesten doblet en nordfløy størrelsen. Dommerne klaget over en forferdelig lukt, dårlig ventilasjon og trangboddhet; etter at domstolen flyttet ut, ble bygningen revet i 1956 til tross for appellene fra John G. Diefenbaker og ordfører Charlotte Whitton.

Fra 1882 til 1887 delte bygningen lokaler med Canadas nasjonalgalleri, slik at rettssaler og utstillingsareal lå under samme tak. Dommerne klaget over en vedvarende «forferdelig lukt», dårlig ventilasjon, trange lokaler og avstanden til parlamentsbiblioteket. En nordfløy som ble tilføyd i 1890 nesten doblet størrelsen med kjeller, to ekstra etasjer og loft.

Bygningen finnes ikke lenger: den sto i sørvesthjørnet av West Block, vest for Parliament Hill, og ble revet i 1956. På tomten ligger i dag en parkeringsplass og en kjøretøykontroll for Parliament Hill, så det er ingenting å besøke. Se etter den åpne flaten mellom West Block og bygningen til Library and Archives Canada.

Bygningen ble tegnet av Thomas Seaton Scott som verksteder og staller for departementet for offentlige arbeider, og ble ansett som mindre utsmykket enn andre føderale bygninger i Ottawa. En artikkel i Maclean's i 1936 bemerket at selv det «shoddy little» domhuset ikke kunne frata institusjonen den ærefrykten den vakte.