Port of Vancouver, Havn i British Columbia, Canada

Vancouvers havn omfattet 25 store maritime terminaler: tre for containere, sytten for bulklast og fem for stykkgods, fordelt over Burrard Inlet og Roberts Bank i Delta, med 233 kilometer kystlinje. Centerm og Vanterm håndterte containere, mens Neptune og Fibreco var blant bulkterminalene. Centerms container- og stykkgodsterminaler var leid av P&O Ports, som ble kjøpt av Dubai Ports World i 2005.

Åpningen av Panamakanalen i 1914 gjorde at Vancouver kunne konkurrere om verdenshandelen som en alternativ rute til Europa. På 1920-tallet fjernet provinsen diskriminerende frakttariffer for jernbanegods gjennom fjellene, en sak som ble ført av den senere ordføreren Gerry McGeer, kalt «mannen som jevnet Rocky Mountains med jorden». Præriehvete ble deretter sendt vestover via Vancouver. Ballantyne Pier, fullført i 1923, var da det teknologisk mest avanserte havneanlegget i Det britiske imperiet. 1. januar 2008 fusjonerte havnen med havnemyndighetene i North Fraser og Fraser River og dannet Vancouver Fraser Port Authority.

Shipping Federation of British Columbia, dannet etter første verdenskrig av CPR, tømmerksportører og terminaloperatører, motarbeidet fagorganisering til havnearbeiderne etter andre verdenskrig etablerte den nåværende ILWU-lokalavdelingen. Havnen er hjemmehavn for Vancouver–Alaska-kryssningen, som går årlig fra mai til september med over 1 million betalende passasjerer på omkring 300 seilinger via terminalene Canada Place og Ballantyne.

Havnen er koblet til store motorveier og jernbanenettverk, noe som gjør at last kan flyttes raskt innover i landet. Besøkende kan se virksomheten fra ulike utsiktspunkter langs vannet.

Havnens 30 100 direkte arbeidsplasser gir en samlet sysselsettingseffekt på 69 200 når indirekte arbeid regnes med, og havnearbeid betaler i gjennomsnitt 52 % mer enn gjennomsnittslønnen i British Columbia. I 2004 bidro havnen med 1,8 milliarder dollar i direkte BNP.