Villa Hahn, Beskyttet boligvilla i Baden, Østerrike

Villa Hahn er en toetasjes, femakslet villa i Baden, bygget av Otto Wagner for bankieren Samuel Ritter von Hahn. Mellom to siderisalitter med mansardtak skyter en monumental søyleportiko fram, med terrassen til den mezzaninlignende overetasjen over. Hagefasaden har en kraftig dobbeltsøyleportiko med terrasse og en rett trapp ned til hagen. Stilen er senhistoristisk og markerer overgangen til Wagners strenge tektoniske stil.

Samuel Ritter von Hahn, generaldirektør i k.k. priv. österreichische Länderbank, lot byggmester Anton Breyer i Baden oppføre villaen på tomten til Villa Duport, som han kjøpte i 1884 for 50 000 gylden. Etter Hahns død i 1915 gikk den til hans tre døtre, i 1925 til den yngste, Margarethe. Fra 1938 til 1948 eide hennes ikke-jødiske mann Paul Aulegk eiendommen og holdt den unna nazistene. I 1951 kjøpte Pensionsversicherungsanstalt der Arbeiter villaen og 18 000 m² tomt for et revmasenter; byen nektet å levere svovelvannet, prosjektet strandet og villaen forfalt. I mai 1984 ble det søkt om riving av hele anlegget; Bundesdenkmalamt avslo samme år og forfatningsdomstolen stadfestet i oktober 1986. Et initiativ rundt Badens arkitekt Gerhard Lindner reddet hovedbygningen, gjenåpnet 15. desember 1988, mens Wagners park og deler av uthusene ble erstattet av rekkehus i 1987/88.

Hagen har trær som siden april 1988 er fredet som naturminner, og navnet minner om Samuel Ritter von Hahn, generaldirektør i k.k. priv. österreichische Länderbank, som bestilte villaen. Sidebygningen, en hesteskoformet biedermeierbygning på en kjeller fra 1500-tallet, ble i 1889 tilpasset til hagehus og tjenestebolig, med et glasshus tilføyd.

Villa Hahn ligger i Baden bei Wien på tomten til den tidligere Villa Duport, kjøpt i 1884. Hovedbygningen og sidebygningen er fredet og ses utenfra; i hagen står trær som siden april 1988 er naturminner. Deler av den tidligere parken ble bebygd i 1987/88 med enetasjes rekkehus, så området samsvarer ikke lenger med den opprinnelige planen.

Under andre verdenskrig beskyttet en spesiell juridisk status huset mot beslag da eierskapet skiftet hender på slutten av 1930-tallet og i 1940-årene. Denne omstendigheten gjorde at bygningen overlevde intakt mens mange lignende eiendommer i regionen fikk ulike skjebner i perioden.