Grossglockner, Fjell i Hohe Tauern-området, Østerrike

Grossglockner er en pyramideformet fjelltopp i Glocknergruppen i Hohe Tauern, på grensen mellom Kärnten og Øst-Tirol, og når 3 798 meter, Østerrikes høyeste punkt. Sammen med Kleinglockner (3 770 m) i sørøst danner den en dobbeltopp, skilt av Obere Glocknerscharte, Østerrikes høyeste skard på 3 756 m. Toppen består av hard, grønnaktig prasinit, en omdannet basaltype fra tidligere havbunn.

Den 28. juli 1800 nådde en gruppe på fire klatrere fra de omkringliggende dalene toppen, guidet av grev Franz Xaver av Salm. Denne bestigningen åpnet veien for mange flere forsøk, hvor de fleste deretter nærmet seg fra vestsiden.

Navnet Glockner er først dokumentert som Glocknerer på et kart fra 1561 av den wienske kartografen Wolfgang Lazius; lærde Belsazar Hacquet førte det tilbake til tysk Glocke («bjelle»), men det kan også stamme fra alpeslavisk Klek («fjell»), bevart i det slovenske navnet Veliki Klek. Forleddet Gross- dukker først opp etter ekspedisjonen i 1799.

De vanlige rutene starter fra Kals am Großglockner (1 324 m) i Øst-Tirol, omtrent 8 km fra toppen, eller fra Heiligenblut (1 291 m) i Kärnten, rundt 12 km unna. Den øvre delen går over Glocknerleitl, en bre som når nesten opp til toppen, og Obere Glocknerscharte, Østerrikes høyeste skard på 3 756 m. På breen går man i taulag og regner med en lang tilnærming.

Pasterze-breen ligger på den østlige skråningen og strekker seg omtrent 8 kilometer i lengde, med deler som når nesten 5 kilometer i bredde. Dette isfeltet kan sees fra flere utkikkspunkter uten å måtte bestige fjellet selv.