Skálafjørður, Fjord på øya Eysturoy, Færøyene

Skálafjørður er den lengste fjorden på Færøyene: den strekker seg 14,5 km over Eysturoy fra bygda Skálafjørður til der den mellom Raktangi og Toftir løper sammen med Tangafjørður. Den er 1,0–1,3 km bred, smalner til 650 m ved innløpet mellom Strendur og Saltnes og når omkring −70 m nær Runavík og Søldarfjørður.

Under den britiske okkupasjonen av Færøyene i andre verdenskrig ble fjorden brukt som naturlig marinehavn. Tunge skipskanoner voktet innløpet ved Nes, et luftvernbatteri forsvarte mot tyske flyangrep, og et stålnett kunne strammes over innløpet mot ubåter. Fire oljetanker som britene bygde, står fortsatt ved den lille skogen Viðarlundin í Søldarfirði i Søldarfjørður.

Navnet Skála kommer fra færøysk skáli, som betyr «hall», «samlingshall» eller «avsides hytte». Den sørlige delen ved Runavík kalles på dansk Kongshavn, Kongehavnen, etter den skjermede ankerplassen. Siden 2017 er stranden ved bygda Skálafjørður, som het Skálabotnur til 2019, den eneste offisielt anerkjente grindvika for hvalfangst.

Langs begge bredder går riksveier som binder bygdene sammen; Eysturoyartunnilin, åpnet i desember 2020, forbinder Runavík og Strendur med Tórshavn og korter veien fra 55 til 17 km. De tre innkjøringene møtes i en undervannsrundkjøring 72,6 m under havnivået. Mellom Runavík og Strendur korter tunnelen veien fra 26 til 5,2 km. Fram til 2003 gikk en passasjerferje til Tórshavn, Toftir og Strendur.

Eysturoyartunnilin, som åpnet i desember 2020, går under fjorden og når 72,6 meter under havnivå, der en undervannsrundkjøring ligger. Den kortet veiavstanden mellom Runavík og Strendur fra 26 til 5,2 kilometer, og mellom begge stedene og Tórshavn fra 55 til 17 kilometer.