Lake St Clair, Bresjø i Tasmania, Australia

Lake St Clair er en naturlig ferskvannsjø på Tasmanias sentrale høyland, omtrent 14,5 km lang og 1,6 km bred, med vannflaten 737 m over havet. Den fyller en dal formet av isbreer og utgjør sørenden av Cradle Mountain-Lake St Clair nasjonalpark. Det dypeste punktet, målt til 163 m i 2025, gjør den til Australias dypeste innsjø.

Lake St Clair ble dannet av breerosjon, og de omkringliggende button grass-slettene har spor av aboriginsk bosetning for 10 000 år siden. Landmåleren William Sharland var i 1832 den første europeeren som så innsjøen, tre år senere fulgt av George Franklands ekspedisjon. I 1840 anla James Calder en sti fra innsjøen til Macquarie Harbour, senere erstattet av en mer praktisk rute som ble Lyell Highway. Området ble erklært som landskapsreservat i 1922, nasjonalpark i 1947 og verdensarv i 1982.

Innsjøen ligger ved kanten av den aboriginske Big River-nasjonen, og navnet Leeawuleena (også skrevet leeawuleena) brukes ved siden av Lake St Clair. Det finnes spor etter jakt på de omkringliggende buttongress-slettene, og de nærmeste daterte funnstedene viser menneskelig opphold for rundt 10 000 år siden.

Innsjøen ligger ved enden av en fjellvei, med en liten bosetning og overnatting rett ved stranden ved Cynthia Bay. Ferger krysser vannet for turgåere, og besøkende bør forberede seg på kjølig vær og skiftende forhold.

Vannet fra denne innsjøen renner ut i Derwent River, en viktig vannvei i regionen. Dette gjør den til et nøkkelpunkt hvor Tasmanias høylands drenering begynner.