Waterberg Biosphere, Biosfæreområde i Limpopo, Sør-Afrika

Waterberg biosfæreområde er et fjellmassiv på omtrent 654 033 hektar i nordlige Limpopo, i gjennomsnitt 600 m høyt med topper opp til 2 000 m; tyske kilder oppgir en 150 km lang kjede fra Thabazimbi til Lephalale-elva med Kransberg på 2 100 m. Klipper av flerfarget sandstein reiser seg opptil 550 m over slettene og danner mesa-, butte- og kopjeformer. Vegetasjonen er tørr løvfellende bushveld med bølgende gressletter, fjellsyringa, silver cluster-leaf og lavendeltrær.

Waterbergs sandsteinssoverheng ga ly til tidlige mennesker; fossiler av Australopithecus africanus funnet i Makapansgat, 40 km unna, er omtrent tre millioner år gamle. San-jegere og samlere kom for rundt to tusen år siden og etterlot klippemalerier ved Lapalala med neshorn og antiloper. Bantutalende jernalderbosettere innførte storfe, og fra omkring 1300 bygde Nguni-grupper tørrmurer, hvorav noen fortsatt står. De første hvite nybyggerne ankom i 1808. UNESCO utpekte Waterberg til biosfæreområde, det første i Nord-Sør-Afrika.

Navnet Waterberg betyr "vannfjell" på afrikaans; på nordsotho kalles massivet Thaba Meetse, "vannets fjell". San-malere etterlot bilder av neshorn og antiloper i Lapalala, og febertreet som vokser på klippene over Palala-elva ble av buskmennene antatt å muliggjøre kommunikasjon med de døde.

Massivet strekker seg rundt 150 km fra Thabazimbi i sørvest til Lephalale-elva i nordøst, og få av veiene er asfalterte. Marakele nasjonalpark, oppkalt etter Kransberg på 2 100 m, har leirer og losjer og er det viktigste utgangspunktet for å se dyr. Den tørre vinteren gjør at løvtrekronene står bare, noe som gjør dyrene lettere å få øye på.

Navnet Waterberg er på nordsotho Thaba Meetse, vannets fjell, etter sandsteinen som lagrer grunnvann. Klippene reiser seg opptil 550 m over slettene, og fever tree på klippene over Palala-elva ble av sanfolket tillagt evnen til å formidle kontakt med de døde; ett slikt sted, med intakte helleristninger, ble brukt til førhistoriske seremonier.