Lagoa dos Patos, Kystlagune i Rio Grande do Sul, Brasil

Lagoa dos Patos er en innestengt kystlagune i Rio Grande do Sul, Brasil, som strekker seg fra nordøst til sørvest parallelt med Atlanterhavet, som den skilles fra av en omtrent 8 km bred sandbanke. Den er 290 km lang og opptil 71 km bred, med en gjennomsnittsdybde på nesten 6 m. Det eneste utløpet til havet ligger ved Rio Grande, og elvene Jacuí-Guaíba og Camaquã munner ut i den.

Lagunen vises på Mercators kart fra 1548 som en navnløs elvemunning, og den nederlandske kartografen Frederick de Wit registrerte Rio Grande i atlaset sitt fra 1670. Nicolaas Visscher knyttet navnet til Patos-indianerne til lagunen i 1698. Rundt 1720 bosatte asorere fra Laguna seg nær São José do Norte for å lete etter misjonenes kveg, noe som førte til grunnleggelsen av Forte Jesus, Maria, José og Rio Grande i 1737.

Navnet knyttes vanligvis til Patos-folkene ved breddene, mens historien om ender som spanske skip slapp ut i 1554 mangler historisk støtte. I sør fortsetter småskala fiske etter reker og multe, og ved tørke gagner saltere vann fangstene framfor vanning.

Lagunen er seilbar fra Rio Grande til Porto Alegre for fartøy med opptil 5,10 m dypgang, og farleden holdes åpen ved mudring enkelte steder. Kraftig vind reiser korte bølger og hvitskum over hele flaten, noe som vanskeliggjør for små og mellomstore båter. I sørlige halvdel kan tørke gjøre vannet salt, som skader vanning men gagner småskala fiske etter reke og multe.

Vannet veksler mellom ferskt og brakt gjennom året, med saltvann som trenger langt inn i landet når bestemte vindmønstre oppstår. Denne stadig skiftende naturen betyr at besøkende kan møte svært ulike vanntyper avhengig av når de ankommer.