Inca road system, Veinett i Bolivia, Chile og Peru

Inkaveinettet, kalt Qhapaq Ñan («kongelig vei») på quechua, var et planlagt system av formelle veier på omkring 40 000 km, med to nord-sør-akser: én innlands gjennom fjellene og én langs kysten. Byggerne brola der det var nødvendig, hugde trapper for å vinne høyde og la til broer, støttemurer og dreneringskanaler. Bevarte strekninger fremstår som rette stier av kompakt beige jord mellom lave murer av stablete brune, grå og beige steiner.

Førinkakulturer som Wari (800–1200 e.Kr.) og Tiwanaku bygde eldre veier som inkaene overtok, forbedret og utvidet. De store arbeidene startet på ordre fra inkaen Pachacútec, som ifølge Juan de Betanzos allerede tegnet veier og broer før han tok makten; etterfølgerne hans fortsatte verket. Etter den spanske erobringen på 1500-tallet brukte europeerne disse rutene som strategiske veier gjennom Andesfjellene.

Det quechuanske navnet Qhapaq Ñan, «kongelig vei», viser til bruken for Sapa Inca og chasquiene, løpere som brakte budskap mellom stasjoner. Krønikeforfatteren Garcilaso de la Vega noterte at Cusco, der fire veier gikk ut til suyuene, betyr «jordens navle».

Nettverket strekker seg gjennom seks land, og UNESCO-oppføringen omfatter 274 komponenter, hvorav 137 separat nummererte strekninger. Det mest kjente minnet er Inkastien til Machu Picchu, som bare utgjør en liten del av helheten. Andre steder følger ruter som den vestlige veien fjellfoten nær dagens Panamerikanske hovedvei.

Chasquiene var stafettløpere plassert med korte mellomrom langs veiene som sendte meldinger fra stasjon til stasjon. En studie fra 2021 fant at samfunn innen 20 kilometer fra Inkaveien fortsatt har høyere lønn, bedre ernæring og høyere skolenivå enn lignende samfunn lenger unna.