Igreja de São Gião, Kirkebygning i Famalicão, Portugal

Igreja de São Gião er en rektangulær steinkirke med saltak og en rundbuet inngang i midten som gjentas langs sideveggene. Bygningen ligger vest for Casal Mota ved foten av Serra da Pescaria.

Kirken ble oppdaget i 1961 av Eduíno Borges Garcia på Quinta de São Gião og klassifisert i 1971 av Helmut Schlunk som et vestgotisk tempel fra 600-tallet, ifølge denne tesen bygget over en romersk helligdom for Neptun. Carlos Alberto Ferreira de Almeida hevdet i 1986 asturiske trekk og en datering til 900-tallet, fulgt av Manuel Luís Real i 1995; en studie av Caballero, Arce og Utrero fant i 2003 gjenbrukte vestgotiske skulpturer i murene. Frei Bernardo de Brito beskrev den som godt bevart i 1597; i 1702 ble den brukt som fjøs, og i 1986 ble den erklært som nasjonalmonument.

Navnet São Gião kan vise til Johannes Døperen eller til sankt Julianus, en helgen knyttet til innvielsen av kyststeder. Frei Bernardo de Brito bemerket i 1597 at São Gião var særlig æret i visigotisk tid og hadde en spesiell posisjon i denne bosetningen. Kirken knyttes til kristningen av Nazaré-kysten; muligens beskyttet den munken Romano og kong Rodrigo i 711 med relikvier av sankt Bartolomeus, sankt Blasius og et bilde av Vår Frue av Nazaré.

Kirken ligger i Quinta de São Gião, ved sanddynene omtrent 500 m fra havet og 5 km sør for Nazaré, i sognet Famalicão. Man kommer dit via sognets veier, ikke fra Ponte da Barca som ligger langt nord. Markene rundt er dyrket og sandete; man krysser dem til fots fra nærmeste vei.

Arkeologiske kampanjer mellom 1965 og 1999 avdekket skjulte indre strukturer, inkludert opus signinum-gulv og spor av tidligere byggefaser. Disse funnene hjelper med å forklare hvordan bygningen ble endret flere ganger gjennom århundrene.