Shuqba cave, Arkeologisk hule i guvernementet Ramallah og al-Bireh, Palestina.

Shuqbahulen åpner seg på nordbredden av Wadi en-Natuf som en stor, uregelmessig fjellbue med mørkebrun og grå innside. Innenfor ligger en hovedkammer på rundt 18 meter i diameter ved siden av tre sidekamre og to takåpninger som kalles rawzana. Kalsiumkarbonat i dryppende vann herder deler av overflaten, mens andre deler viser vannerojson.

Alexis Mallon undersøkte grotten kort i 1924, deretter gravde Dorothy Garrod der i 1928 og identifiserte et lagdelt mesolittisk lag som hun kalte natufisk. Teamet hennes fant halvmåneformede lunater, bearbeidet bein og 45 menneskeskjeletter. En tann Garrod undersøkte på nytt er det sørligste kjente neandertalerbeviset.

Navnet Shuqba kommer fra de mange sprekkene i berget og fra en dronning som ifølge overleveringen bodde i hulen. Stedet ga navn til den natufiske kulturen, som Dorothy Garrod definerte her etter utgravningen i 1928; lokale arbeidere, blant dem kvinner fra nabobyer, gravde sammen med henne.

Hulen ligger på nordbredden av Wadi en-Natuf, omtrent en kilometer sør for byen Shuqba, 28 km nordvest for Jerusalem. Siden 2000 har veibygging, en omkjøringsvei og en sikkerhetsmur begrenset tilgangen: vanskeligere fra palestinsk side, umulig fra israelsk. Stedet ligger i sone C, der palestinere ikke får restaurere den eller asfaltere stien.

En fossilisert tann som Dorothy Garrod fant i grotten ble senere undersøkt på nytt og identifisert som neandertaler, det sørligste beviset for arten som noen gang er funnet. Det antyder at neandertalere fra Eurasia kan ha nådd Afrika mens de flyktet fra det framrykkende nordlige istidsklimaet.