Old parish church of St. Martin, Gotisk kirke i Garmisch-Partenkirchen, Tyskland

Alte Pfarrkirche St. Martin er en romansk-gotisk kirke i utkanten av Garmisch. Det høye tårnet har en slank, spontekket spiss med hvit kant, en rødrammet urskive og to smale buevinduer; røde mønstre pryder de nedre hvite veggene. Skipet har et bratt spontekket tak, og ved siden av står en mindre hvit bygning med trappegavl. Inne deler et sengotisk nettvelv som hviler på en midtsøyle rommet i to skip.

Garmisch er første gang dokumentert i 802, og kirken, viet til sankt Martin, var trolig opprinnelig en trebygning fra merovingertiden. En romansk steinkirke ble rundt 1288 erstattet av en tidliggotisk kirke i naturstein, samme år dokumentert som sognekirke; rester finnes i skipets nordvegg og i tårnet. Et vestgalleri kom til i 1446, et presbyterium i øst i 1462, og i 1520/22 sørveggen og de sengotiske hvelvene. Etter at Joseph Schmuzer bygde den barokke nye sognekirken i 1730–1734, lå den gamle kirken i utkanten av bygda og ble brukt som høyfjøs.

Kirken er viet til sankt Martin, den viktigste helgenen i Frankerriket, og sognet omfattet en gang hele øvre Loisach- og Isardalen. Veggmaleriene fungerte som en «Armenbibel» som forklarte Bibelen for en befolkning som ikke kunne lese. Hovedalteret fra 1669 er laget av snekkeren Thomas Ziegler og billedhuggeren Johannes Schenk; altertavlen av Innsbruck-maleren Johannes Hartwig er tapt.

Kirken ligger litt utenfor sentrum ved kanten av Garmisch; på sørøstsiden er den nygotiske jenteskolen fra 1852/54 bygget inntil. Inngangen er i vest og fører under et hvelvet vestgalleri med to spenn inn i skipet. Den gamle sørvestportalen er dekket av en nyere Lourdes-grotte, så se etter vestdøren.

Kirken ble reddet fra riving bare fordi den ble brukt som høyfjøs etter at den nye sognekirken åpnet i 1734. I 1877 ble det oppdaget veggmalerier i koret, og den store figuren av Sankt Martin på østveggen ble først funnet i 1958; freskene ble renset og restaurert mellom 1990 og 2000.