Boffalora sopra Ticino railway bridge, Jernbanebro i Boffalora sopra Ticino, Italia

Jernbanebroen i Boffalora sopra Ticino er en buebro med overliggende bane over Ticino mellom Boffalora sopra Ticino og Trecate, på linjen Torino-Milano. Den er 305,16 meter lang, har 11 buer og 10 pilarer, og er helt kledd i granitt fra Montorfano. Siden 1962 bærer den bare jernbanetrafikk.

Napoleon Bonaparte bestilte broen i 1808 for å forbinde Frankrike med sitt kongerike Italia, men arbeidet stoppet med hans fall i 1813. I 1823 ble Karl Felix av Savoia og Det østerrikske keiserrike enige om å gjenoppta det; ingeniøren Stefano Ignazio Melchioni fra Novara bygde 11 buer på 10 pilarer kledd i granitt fra Montorfano, fullført i 1858. I 1859 forsøkte østerrikerne å sprenge broen under slaget ved Magenta, men den forble delvis farbar og Napoleon IIIs keiserlige garde krysset den.

Broen kalles også Ponte di San Martino etter grenda San Martino i Boffalora sopra Ticino som den forbinder med Trecate. Siden 1962 går bare tog på linjen Torino–Milano over den, veien ble flyttet til en ny bro like ved. Jernbaneavtalen 18. oktober 1858 mellom Piemonte og Lombardo-Veneto ga broen dens jernbanefunksjon.

Broen kan ses fra dalen nedenfor og fra stier i nærheten som gir gode utsiktspunkter langs ruten. Best syn er når man nærmer seg med tog eller fra områdene på begge elvebredder.

Broen er fullstendig kledd i granitt fra Montorfano, med 11 buer på 10 pilarer; ingeniøren var Stefano Ignazio Melchioni fra Novara, og sluttkostnaden ble 3215 østerrikske lire. I august 1944 fløy rundt ti britiske fly svært lavt for å bombe broen, men bombene traff ikke målet.