San Martino church, Basilika i Magenta, Italia

San Martino er en nyrenessansebasilika påbegynt i 1893 etter tegninger av Alfonso Parrocchetti, med et bredt midtskip og to smalere, lavere sideskip. Den er 87 meter lang, 30 meter bred over tverrskipet, og tiburioen når 57 meter. Fasaden, reist mellom 1932 og 1959 etter tegninger av arkitekten Mariani, har relieffer med scener fra sankt Martins liv, en midtportal på fire korintiske søyler og over sideskipene statuer av sankt Ambrosius og sankt Carlo Borromeo.

Don Cesare Tragella foreslo en ny kirke for Magentas voksende befolkning og til minne om de falne i slaget ved Magenta 4. juni 1859. Arkitekt Alfonso Parrocchetti tegnet den i nyrenessansestil; grunnsteinen ble lagt i 1893 og råbygget fullført i 1901. Kardinal Andrea Carlo Ferrari innviet den 24. oktober 1903, men forbød overføring av de falne til kirken. Klokketårnet ble innviet i 1913, fasaden fullført i 1959, og Pius XII opphøyde den til mindre basilika 3. mars 1948.

Kirken fungerer som et aktivt gudshus for Magentas samfunn og har regelmessige gudstjenester etter den ambrosianske ritus. Denne liturgiske tradisjonen knytter sognet til den bredere kirkelige arven i Milano-regionen.

Besøkende kan nå kirken til fots langs Via Roma i sentrale Magenta. Interiøret er åpent under planlagte gudstjenestetider.

Kirken ble bygget for å minnes slaget ved Magenta i 1859 og skulle romme levningene etter de falne. Kardinal Andrea Carlo Ferrari, som innviet den i 1903, forbød flyttingen, så ett av de to formålene med byggingen ble aldri oppfylt.