St. Irmine Abbey, Kloster i Trier, Tyskland

St. Irmina kloster er et tidligere benediktinerkloster ved Irminenfreihof i Trier, ikke ved Mosel. Kirken, bygget 1768–1771 etter planer av Jean Antoine, er en enskipet sal med fire travéer og lett inntrukket kor; sørøsttårnet er bevart fra 1000-tallets romanske kirke. Den hvite toetasjes bygningen med rosa-røde bånd, buede glassdører og svunget gavlfelt vender mot en plen; i anlegget sees rester av romerske havnelagre.

Klosteret ble grunnlagt mellom 645 og 659 og fulgte opprinnelig Columbanregelen. I 966 plasserte Otto I det under erkebiskopen av Triers kontroll.

Klosteret var først viet til Jomfru Maria; navnet Sankt Irmina kom i bruk først mot slutten av 900-tallet, da Irmina ble helligkåret og gjort til medskytshelgen. Den sene hagiografien hennes, skrevet av Theofrid av Echternach 400 år etter hennes død, gjorde henne til legendarisk grunnlegger, men hun var i virkeligheten den andre abbedissen etter Modesta. Kirken, gjenoppbygd 1962–64, bærer dette navnet.

Vestfløyen er fra midten av 1700-tallet, mens kirken ble bygget på slutten av 1700-tallet. Besøkende bør merke seg at anlegget delvis er synlig fra Moselens elvebredder og kan nås til fots.

Klosteret ligger på stedet for romerske havnelager (horrea), derav navnet «Oeren». Utgravninger i den østlige delen avdekket grunnmurer av tettpakkede boliger og verksteder fra 1.–4. århundre, delvis bevart. De romerske havnehallene er fortsatt gjenkjennelige i deler av anlegget, inndelt av blindarkader.