Maras solar salterns, Terrasserte saltfordampningsdammer i den hellige dalen, Cusco-regionen, Peru.

Maras saltsalter er et forskjøvet rutenett av grunne rektangulære bassenger på Qaqawiñays skråning, inngjerdet av støttemurer av uregelmessige steiner og leire. Hvert basseng er omtrent fem kvadratmeter og tretti centimeter dypt, forsynt med saltvann fra en kilde via en hovedkanal som forgrener seg i mindre kanaler. Kildene oppgir omkring 4 500 til 5 000 bassenger.

Salt har blitt utvunnet i Maras siden den tidlige horisonten; i Pakallamoqo-området er det funnet Chanapata-keramikk fra den tidlige mellomperioden samt skår fra Killke (1000 e.Kr.) og inka. På 1500- og 1600-tallet forble gruvene hos inkaetterkommere som Don Felipe Topa Yupangui og Don Alonso Titu Atauchi; et kongelig dekret av 1. november 1591 registrerte fordelingen mellom familier og samfunn.

Rundt 400 familier eier dammene, som holdes innen familiene og går i arv mellom generasjoner; en dam kan bare selges til en annen innbygger i Maras eller Pichingoto. Eierne står for utvinning og vedlikehold, mens det kommunale selskapet Marasal tar seg av lagring, sortering og salg og deler overskuddet etter hver families antall dammer.

Stedet er åpent daglig fra 06:00 til 18:00 og ligger omtrent 50 kilometer nordvest for Cusco. Dit kommer man på en time med bil. Den tørre sesongen fra mai til september gir de beste forholdene for et besøk.

Saltvannet kommer fra en saltkilde høyt oppe i skråningen og føres gjennom en hovedkanal som forgrener seg i mindre kanaler til hver dam. Hver dam gir omtrent 200 kg salt i måneden, og en dam kan bare selges til en annen innbygger i Maras eller Pichingoto.